"The Smartest Kids in the World: And How They Got That Way." Amanda (Ripley 2013)

De smarteste barna i verden handler mer om hvordan score bra på PISA-tester enn å skape en god skole.  

Hvorfor gjør elevene i Finland det best på internasjonale tester? Hvorfor gjør elever i Polen det bedre enn land som bruker dobbelt så mye per elev? Hvorfor lærer barn i noen land mye og noen lite?  Dette er hva Time-journalist Amanda Ripley vil finne svaret på etter å ha gått lei det middelmådige amerikanske skolesystemet.   

Svarene håper hun å finne ved å studere skolene i Finland, Sør-Korea og Polen. Tre land som, i motsetning til USA og Norge, over tid har ligget på topp på de internasjonale PISA-testene (Program for International Student Assesment). At PISA gir et godt bilde av hva som er den beste skolen er kontroversielt. PISA måler kun matte, naturfag og lesing, men mange politikere, og Ripley, er nær religiøst opptatt av resultatene på disse prøvene. Dette er også problemet ved boka: Uten den vedtatte sannheten at gode PISA resultater er lik god skole ville ikke Ripley hatt noen fortelling å skrive.

For å gi oss et blikk fra innsiden følger hun tre amerikanske utvekslingselever, Kim, Eric og Tom og deres opplevelser i møte med verdens angivelig beste skolesystemer.  

Beskrivelsene av skolesystemene og hvordan de vokste er bokas sterkeste del. Finlands satsning på lærerne som har gjort at læreryrket er like ettertraktet som å bli lege og advokat er velkjent, men tåler fordypning.  Polens radikale skolereformer, hvor man bygget tusenvis av nye skoler og innførte et års ekstra skole for alle i eksepressfart, er ny og spennende lesing,  istoriene fra Sør-Korea, hvor syv av ti elever går på skole 14-18 timer i døgnet og myndighetene tvangsstenger kveldsskolene klokken 23 om kvelden, er hjerteskjærende. Ripley investerer ikke nok i utvekslingselevene til at vi bryr oss noe særlig om dem eller deres opplevelser, men de fungerer fint som en rød tråd for å drive historien om landenes skoler fremover.

Ripley kommer frem til at PISA-vinnerne har utviklet en nasjonal tæl og en kollektiv utdanningskultur, mens PISA-taperne er lite ambisiøse curlingnasjoner, som gjør alt for å skåne ungene fra nederlag. Mens skolene i vinnerlandene er hamstre i hamsterhjul vokser våre unger opp i verna bedrift, eller hoppeslott, som hun kaller det. Dessuten er lærerne våre dårlige. Og ja, Norge er med. Vår rolle i boka er som Finlands udugelige fetter, vi er selve symbolet på rik middelmådighet.  

Skulle boka brukes i en debatt om norsk skole, ville det vært argumenter å hente for både høyre- og venstresida. Ingen land har gjort hopp på PISA-rankingen uten å gi lærere god lønn og kontroll over egen arbeidshverdag, forteller Ripley. Poeng venstresiden. Vinnerlandene stiller høye krav for å komme inn på lærerutdanning. Poeng høyresiden. Slik kunne man fortsatt, men denne boka bør ikke brukes som argument i politisk debatt. Til det er forskningen for dårlig og unyansert. «Uten data er du bare nok en person som synser» gjentar PISA-testens far, Andreas Schleicher, gjentatte ganger i boka, men man kan fint synse med data også. For å dokumentere at hennes opplevelse av de forskjellige skolesystemenes stemmer med virkeligheten, henviser Ripley gjentatte ganger til spørreundersøkelser hvor kun 242 respondenter fordelt på 33 forskjellige land har svart. Det er et lite tillitsvekkende fundament å bygge på.

Når den stakkarslige utvekslingseleven Kim velger å sosialt isolere seg ved å slutte på skolen og ta resten av videregående på et nett-akademi, etter året i utlandet, ser Ripley dette som et uttrykk for lærelyst heller enn en personlig tragedie. Hun virker ute av stand til å se at skolen har en større rolle enn å bare være en resultatfabrikk, og boka lider under trangsynet.

På tross av svak forskning er boka interessant lesing.  Hvis målet er resultater er norsk skole helt klart mislykket og det er spennende å få et  kritisk perspektiv på oss selv og vårt eget skolesystem.  Noen ganger treffer hun også godt, som når læreren hjelper elever med prøver så de ikke skal bli lei seg.   Er ønsket å skape en bedre skole hvor det er plass til både elevens behov og læring må vi imidlertid finne noen andre enn Amanda Ripley til å vise vei.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for, og sto på trykk i, Klassekampen.