The Warrior's Apprentice (Vorkosigan Saga, #2) Lois McMaster Bujold (1986)

Etter å ha lest to av bøkene i Vorkosigan-sagaen, "Shards of Honour" og "Barrayar" var jeg nær ved å gå lei. Hovedpersonene i de bøkene, Errol Vorkosigan og Cordelia Naismith, er den typen alt for gjennomført vellykka og geniale i alt de foretar seg hovedpersoner, som gjør det vanskelig å bli for engasjert i dem. Sånne mennesker finnes ikke og dermed er de heller ikke så interessante. Det var derfor en klar høydare da Cordelia ble gasset med et ubehagelig kjemisk våpen i et mislykket attentatforsøk. Alle berget livet, men Miles Naismith Vorkosigan, hovedpersonen i Warriors Aprrentice, som under gassangrepet er et et halvferdig foster i Cordelias mage, tar alvorlig skade og blir født som en skikkelig krøpling. Stort hode, stutt vanformet kropp og med knokler som knekker som saltstenger. Tenk en hvit, storhodet versjon av Samuel L. Jackson i Unbreakable. Fra to perfekte, kjedelige hovedpersoner skifter Bujold, i Warriors Apprentice, til en skrøplig krøpling, I et samfunn hvor unger med hareleppe fortsatt blir diskre seinabortert ved fødsel og alle fysisk svake ses på som degenerert avskum (sjarmerende, jeg vet) er det et dårlig utgangspunkt . På toppen av dette er Miles tiende generasjons krigeradel, med ambisjoner om å gjøre far og bestefar stolte, ved å bli en del av den keiserlige marinen. Warriors Apprentice får det til å virke som om de tidligere bøkene bare har vært et bakteppe, og at det er nå historien virkelig starter. Tempoet tar seg opp, handlingen er mer interessant og variert og de tidligere hovedpersonene kommer til sin rett som bifigurer, heller enn å måtte bære historien. Boka er langt fra perfekt, det er kjedelige partier, og ting ordner seg avogtil på litt for fantastisk vis når Miles har rota det skikkelig til. På tross av det begynner jeg å forstå hvorfor denne serien har klassikerstatus. Bujold viser også at hun er tøff nok til å drepe bærende karakterer, noe som drar opp nerven i serien. Ingen er trygge. Hurra! Veldig glad for at denne serien tok seg opp, er tross alt 14 bøker til eller noe sånt.

A Wizard of Earthsea (Earthsea Cycle, #1). Ursula K. Le Guin (1968)

Ursula K. Le Guin er en av de flotteste forfatterne som finnes. Hennes anarkistiske tankeeksperiment i "The Dispossessed" er blant den beste politiske skjønnlitteraturen jeg har lest, og "The left hand of darkness" er et mesterverk. Slike bragder på rullebladet gjorde at Wizard of Earthsea ble en ekstra stor skuffelse. Dette er jo en klassiker med stor K, men helt ærlig, den er også kjedelige med like stor K. 

Historien om trollmannens Geds vei fra gjetergutt til Earthseas mektigste trollmann er full av dramatiske hendelser, men måten det fortelles på gjøres på en slik måte at jeg aldri klarer å bry meg. Le Guin går aldri nok inn i det som skjer i nok detalj til at det klarer å engasjere meg. Det er jo også grunnen til at hun får plass til en oppvekst, veien fra gjetergutt til trollmann, klassisk hybristabbe, årelangt oppgjør med ond nemesis, episk oppgjør med diger drage, lange båtturer og mye mer, på under to hundre sider. For meg ble det et pliktløp å lese ferdig og da er noe alvorlig galt med en så kort bok. Det frister ikke å lese oppfølgerne, selv om jeg kanskje gjør det for å se om det er noe andre ser som jeg har gått glipp av. 

Jeg følte meg nesten forpliktet til å like denne boka mer enn jeg gjorde, men ærlighet varer lengst. Kanskje er det fordi den er gammel (1968), kanskje tar jeg ikke boken på dens egne premisser, men dette var ikke noe særlig til match. Skal denne leses er det nok best å lese den som et viktig, tidlig bidrag i fantasysjangeren, heller enn å forvente en heidundranes leseropplevelse. 

http://witadmistfolly.blogspot.no/

"Shards of Honour (1989) " - Lois McMaster Bujold. Vorkosigan Saga

Jeg fant denne mens jeg lette desperat etter en (lang) serie bøker, så jeg har noe å lese i pappaperm. Som start på Vorkosigan-sagaen, som foreløpig består av noe sånt som 17 bøker og kortfortellinger er dette en helt grei start. 

Dette er ikke stor litteratur, til det er boka litt for forutsigbar og uten de store høydepunktene. To offiserer fra forskjellige planeter møttes under dramatiske omstendigheter på en fjern planet. Hun, en ressursterk frigjort kvinne, han, en beinhard testosteronbombe, med streng æreskodeks fra et konservativt krigersamfunn. Selvfølgelig finner de hverandre uimotståelige, på tross av at de kommer fra, bokstavlig talt, forskjellige verdener og ikke har noe til felles. Litt gjesp, men godt skrevet og Bujold bruker god tid på å bygge rammeverket rundt dem, noe som gjør at boka blir stadig bedre. Det er her boka fungerer best, og plottet i boka er egentlig bare en unnskyldning til etablere universet, som uten tvil vil bli bygd videre på i kommende bøker. 

Mangelen på nerve er helt klart den største svakheten. Du er aldri i tvil om at de snille kommer til å vinne, at mann vil få kvinne, på tross av humper i veien. Den er veldig snill, volden er tolvårsgrense, og selv om det er plenty krig så spares du for grusomme og støtende detaljer. Det er helt greit, men bidrar til at boka kanskje føles litt datert, litt gammeldags. Boka er jo godt etablert som en klassiker, men som mange andre klassikere mangler den kanskje de skarpe kantene som kjennetegner de beste av de nye bøkene. 

Jeg hørte denne på lydbok under barnepass som øker toleransen og gjør mye av lesingen for meg, mens jeg må gjøre andre ting. Hvis jeg hadde lest den på senga er jeg litt usikker på om jeg hadde stått løpet ut. Ikke fordi den er dårlig, men fordi det finnes, om ikke bedre, så ihvertfall mer spennende godsaker, som har kommet i det siste.