"The Bands of Mourning" (Mistborn, #6) Brandon Sanderson (2016)

Brandon Sanderson er en takknemlig forfatter å like. Mens forfattere som George R.R. Martin og Patrick Rothfuss bruker bruker år mellom hver gang de får ut en bok, er Sanderson en maskin. Han skriver noe sånt som tre bøker i året og skriver alltid flere parallelle serier samtidig. Dette er utrolig tilfredsstillende utålmodige fans, men gjør at bøkene av og til ikke blir så bra som de kunne blitt hvis han tok seg tia. 

Obs. Mulig minispoilers. 

"Bands of Mourning," bok seks i Mistborn-serien, lider av dette og er en av hans mindre vellykkede bøker. Det betyr ikke at den er dårlig, det virker bare som om Sanderson mangler entusiasmen og overskuddet som kunne gjort dette til en veldig bra bok. Istedet er det mer av alt fans av Mistborn-serien liker. Wayne som stjeler og fjaser, enorme mengder heftig slossing mellom ulike varianter av allomancers (generelt veldig tekniske bla bla bla om disse metall-trollmennene), vill vest type oppgjør og selvfølgelig grubling fra Wax. På toppen lesser han på med en masse nye elementer, plottwister og cliffhangere som gjør at du blir nødt til å lese den neste boka. Det er moro, for all del, men det blir for mye. 

Boka mangler grep som gir den et nødvendig alvor. Jeg tror vi trenger å se hovedpersoner begynne å dø. Sanderson er notorisk feig på dette området. Når en bærende karakter dør i hans bøker er det alltid en 90 prosent sjanse for at de på mirakuløst vis ikke døde likevel. Veldig irriterende. 

Kort oppsummert. Denne boka er et underholdende kapittel i Mistborn-serien, et actioneventyr med karakterer fansen er glad i, men lett å glemme og bidrar lite til den store fortellingen eller svare på spørsmål fra tidligere bøker. Heldigvis har Sanderson planlagt minst fire bøker til i serien, så plenty av plass til å nøste opp trådene på. 

A Wizard of Earthsea (Earthsea Cycle, #1). Ursula K. Le Guin (1968)

Ursula K. Le Guin er en av de flotteste forfatterne som finnes. Hennes anarkistiske tankeeksperiment i "The Dispossessed" er blant den beste politiske skjønnlitteraturen jeg har lest, og "The left hand of darkness" er et mesterverk. Slike bragder på rullebladet gjorde at Wizard of Earthsea ble en ekstra stor skuffelse. Dette er jo en klassiker med stor K, men helt ærlig, den er også kjedelige med like stor K. 

Historien om trollmannens Geds vei fra gjetergutt til Earthseas mektigste trollmann er full av dramatiske hendelser, men måten det fortelles på gjøres på en slik måte at jeg aldri klarer å bry meg. Le Guin går aldri nok inn i det som skjer i nok detalj til at det klarer å engasjere meg. Det er jo også grunnen til at hun får plass til en oppvekst, veien fra gjetergutt til trollmann, klassisk hybristabbe, årelangt oppgjør med ond nemesis, episk oppgjør med diger drage, lange båtturer og mye mer, på under to hundre sider. For meg ble det et pliktløp å lese ferdig og da er noe alvorlig galt med en så kort bok. Det frister ikke å lese oppfølgerne, selv om jeg kanskje gjør det for å se om det er noe andre ser som jeg har gått glipp av. 

Jeg følte meg nesten forpliktet til å like denne boka mer enn jeg gjorde, men ærlighet varer lengst. Kanskje er det fordi den er gammel (1968), kanskje tar jeg ikke boken på dens egne premisser, men dette var ikke noe særlig til match. Skal denne leses er det nok best å lese den som et viktig, tidlig bidrag i fantasysjangeren, heller enn å forvente en heidundranes leseropplevelse. 

http://witadmistfolly.blogspot.no/

The Steel Remains (A Land Fit for Heroes, #1), Richard K. Morgan (2009)

Ringil Eskiath sto i første rekke da kjempeøglene invaderte, og er en av heltene som reddet menneskeheten fra å bli hovedrett i øglenes grillparty. Åtte år etter at øglene er beseiret lever han på gamle bragder i en avsidesliggende landsby han reddet fra undergangen under krigen. Han får kost og losji på det lokale vertshuset, og skaffer seg drikkepenger ved å fortelle turister skrøner fra krigen. Hans heltestatus gjør at lokalbefolkningen ser gjennom fingrene med at han har seg med de lokale stallguttene. Ting er så bra som man kan forvente, men når kusinen hans blir solgt som sexslave på grunn av gjeld er det på tide å hente ned sverdet fra over bardisken og starte å hakke av hoder. 

Kanskje er det en form for positiv diskriminering, men at hovedperson er homofil drar denne boken flere hakk opp. Legningen til Eskiath er en viktig del av boka, og hva som har gjort ham til den bitre, morderiske surpompen han er. I et samfunn hvor straffen for homofili er å tortureres til døde på en påle opp i bakenden er Eskiath uapologetisk homofil. Han fører gjerne homokampen med sverdet som argument mot de som har problemer med det. Morgan liker både volden og sexen sin eksplisitt og feiger ikke unna og her er det plenty av begge. Dette er ikke noe for ungene for å si det sånn. Resultatet er noe litt utenom det du vanligvis finner i fantasyhylla og karakteren Eskiath blir langt mer interessant enn den A4, nær uslåelig fyr med et magisk sverd- stereotypen man får tretten på dusinet av i fantasy. 

The Steel Remains er første bok i triologien om Eskiath og alt i alt er den særs vellykket. De to andre hovedpersonene, spesielt den kvinnelige, er ikke like spennende og av og til går historien sakte, og risikerer av og til å bli litt kjedelig. Det er kanskje lumpent å klage over overnaturlige vesener i en fantasy-roman, men floraen av gudelignende skapninger som blander seg inn i heltenes liv til stadighet blir på grensen til irriterende. Dessuten avskyr jeg at supervesener blander seg inn og rydder opp når heltene har rota seg inn i et hjørne og ligger an til å bli slakta. 

På tross av noen svakheter og dødpunkter er likevel dette noe av det bedre du kan plukke opp hvis du vil ha noe bra fantasy for voksne. Oppfølgerne er dessuten minst like gode, så liker du denne er det mer der den kom fra.