The Warrior's Apprentice (Vorkosigan Saga, #2) Lois McMaster Bujold (1986)

Etter å ha lest to av bøkene i Vorkosigan-sagaen, "Shards of Honour" og "Barrayar" var jeg nær ved å gå lei. Hovedpersonene i de bøkene, Errol Vorkosigan og Cordelia Naismith, er den typen alt for gjennomført vellykka og geniale i alt de foretar seg hovedpersoner, som gjør det vanskelig å bli for engasjert i dem. Sånne mennesker finnes ikke og dermed er de heller ikke så interessante. Det var derfor en klar høydare da Cordelia ble gasset med et ubehagelig kjemisk våpen i et mislykket attentatforsøk. Alle berget livet, men Miles Naismith Vorkosigan, hovedpersonen i Warriors Aprrentice, som under gassangrepet er et et halvferdig foster i Cordelias mage, tar alvorlig skade og blir født som en skikkelig krøpling. Stort hode, stutt vanformet kropp og med knokler som knekker som saltstenger. Tenk en hvit, storhodet versjon av Samuel L. Jackson i Unbreakable. Fra to perfekte, kjedelige hovedpersoner skifter Bujold, i Warriors Apprentice, til en skrøplig krøpling, I et samfunn hvor unger med hareleppe fortsatt blir diskre seinabortert ved fødsel og alle fysisk svake ses på som degenerert avskum (sjarmerende, jeg vet) er det et dårlig utgangspunkt . På toppen av dette er Miles tiende generasjons krigeradel, med ambisjoner om å gjøre far og bestefar stolte, ved å bli en del av den keiserlige marinen. Warriors Apprentice får det til å virke som om de tidligere bøkene bare har vært et bakteppe, og at det er nå historien virkelig starter. Tempoet tar seg opp, handlingen er mer interessant og variert og de tidligere hovedpersonene kommer til sin rett som bifigurer, heller enn å måtte bære historien. Boka er langt fra perfekt, det er kjedelige partier, og ting ordner seg avogtil på litt for fantastisk vis når Miles har rota det skikkelig til. På tross av det begynner jeg å forstå hvorfor denne serien har klassikerstatus. Bujold viser også at hun er tøff nok til å drepe bærende karakterer, noe som drar opp nerven i serien. Ingen er trygge. Hurra! Veldig glad for at denne serien tok seg opp, er tross alt 14 bøker til eller noe sånt.

Red Rising (Red Rising #1). Pierce Brown (2014)

I kjølvannet av de underholdende og originale Hunger Games bøkene har forlagene konkurrert med hverandre om å finne den neste store dystopiske ungdomshiten. Mye av det er dårlig, mesteparten helt uleselig (Divirgent, Maze Runner),  men blant all driten finner du også Red Rising. Denne boka er Hunger Games for et voksnere publikum og den er bedre på nesten alle vis. 

Darrow er en del av den laveste kasten i et rigid klassesamfunn. Etter å ha innsett at han og medlemmene av den røde arbeiderkasten er blitt lurt av overklassen i gullkasten i århundrer, samt å ha blitt utsatt for noen spesielt hårreisende personlige overgrep, vier han seg til revolusjon og blodig hevn. Siden underklassene er miltært og teknologisk fullstendig underlegne er klassisk væpna revolusjon utelukket, men motstandsbevegelsen har en annen plan. Stopper her av fare for spoiling. Red Rising har bevart Battle Royal-elementet, hvor ungdom må slakte hverandre til underholdning for voksne, men har gitt det en mer interessant ramme og en bedre bakhistorie. Det er en mening bak jævelskapen, heller en en dårlig unnskyldning for et realityshow, som i Hunger Games. Volden er mørkere og grovere enn i Hunger Games og det er mindre ungdommelig syting.  

Klassesamfunnet er godt bygget opp og interessant og de interne maktkampene innad i overklassen gir boka ekstra kjøtt på beina.  Overgrepene og undertrykkelsen er dramatisk nok til at vi virkelig har lyst til å se gullkasten lide, men, Brown tar smarte grep som gjør bildet mer komplekst og hindrer at dette blir en kjedelig svart/hvitt, snille mot slemme bok.   Det tok femti sider, men etter det var jeg hekta og leste hele greia ut i en omgang. 

Bok to i serien "Golden Son" har vært ute i ett års tid, og er en solid oppfølger, den siste boka i serien"Morning Star" traff bokhyllene for få dager siden.  

http://witadmistfolly.blogspot.no/

"Woken Furies" (Takeshi Kovacs, #3) av Richard K. Morgan (2005)

Woken Furies er siste boka i triologien om Takeshi Kovacs. Den tidligere (super) elitesoldaten, yrkeskriminelle og desillusjonerte raddisen, er tilbake på hjemplaneten sin, Harlans World, like selvhatende og deppa som alltid. Der bruker tiden sin på det eneste han har igjen som ikke føles helt meningsløst - hevn. 

Strålende utgangspunkt for en avslutning på triologien, med andre ord. Ikke bare er denne boka bra, men den er så bra at den gjør de to foregående bøkene i serien bedre. Jeg likte nr 1: Altered Carbon, godt, en slags voldelig krim noir i en verden hvor folk (de som har råd) lastes ned i nye kropper når de dør, hva er det ikke å like. Nummer to, Broken Angels, var en skuffelse. Jeg liker vold i sci-fien min, men måtte jobbe hardt for å komme meg gjennom den etterhvert kjedelig voldsorgien det utarta seg til, særlig når historien ikke var god nok til å bære all volden. Når du leser Furies blir det veldig tydelig at alle bøkene må ses på som en del av en triologi. Mye av det som var lite tilfredsstillende i toeren funker plutselig fordi trådene samles på veldig godt vis i avslutningen. Stadig tilbakevendende referanser finner sin plass og fortellingen samles til en helhet som i sum gjør alle bøkene bedre enn de er hver for seg. 

Som raddis er denne boka spesielt tilfredsstillende. Kovacs flørt med tankene til den revolusjonære helten og ideologen, Quellcrist Falconeer (tenk en kvinnelig blanding av Che Guevara og Karl Marx), har vært et gjennomgangstema hele veien, men i denne boken blir hans radikale fortid et av de bærende elementene. Jeg har ikke satt meg inn i om forfatter Richard K. Morgan er raddis, men han skriver ihvertfall noen av de beste sinte raddisheltene jeg har vært borti. De politiske diskusjonene om revolusjon, klasse og makt i boka er så bra at de er interessante i et rent politisk perspektiv, om ikke helt aktuelle i dagens Norge. Men, ta det med ro, det blir ikke for mye politikk heller, det er mer som pustepauser mellom all den grove volden og lidelsen som Kovacs gir og tar imot. Sex er det og. 

Morgan har blitt en av mine absolutte yndlingsforfattere i det siste. Når du er ferdig med Kovacs-triologien er det bare å sette i gang med hans ferske "A land fit for heroes" - triologi. Mørk fantasy med en veldig sint, veldig homofil helt, som løser de aller fleste problemer med å kutte dem i biter, eller ligge med dem. Stor underholdning.

"Shards of Honour (1989) " - Lois McMaster Bujold. Vorkosigan Saga

Jeg fant denne mens jeg lette desperat etter en (lang) serie bøker, så jeg har noe å lese i pappaperm. Som start på Vorkosigan-sagaen, som foreløpig består av noe sånt som 17 bøker og kortfortellinger er dette en helt grei start. 

Dette er ikke stor litteratur, til det er boka litt for forutsigbar og uten de store høydepunktene. To offiserer fra forskjellige planeter møttes under dramatiske omstendigheter på en fjern planet. Hun, en ressursterk frigjort kvinne, han, en beinhard testosteronbombe, med streng æreskodeks fra et konservativt krigersamfunn. Selvfølgelig finner de hverandre uimotståelige, på tross av at de kommer fra, bokstavlig talt, forskjellige verdener og ikke har noe til felles. Litt gjesp, men godt skrevet og Bujold bruker god tid på å bygge rammeverket rundt dem, noe som gjør at boka blir stadig bedre. Det er her boka fungerer best, og plottet i boka er egentlig bare en unnskyldning til etablere universet, som uten tvil vil bli bygd videre på i kommende bøker. 

Mangelen på nerve er helt klart den største svakheten. Du er aldri i tvil om at de snille kommer til å vinne, at mann vil få kvinne, på tross av humper i veien. Den er veldig snill, volden er tolvårsgrense, og selv om det er plenty krig så spares du for grusomme og støtende detaljer. Det er helt greit, men bidrar til at boka kanskje føles litt datert, litt gammeldags. Boka er jo godt etablert som en klassiker, men som mange andre klassikere mangler den kanskje de skarpe kantene som kjennetegner de beste av de nye bøkene. 

Jeg hørte denne på lydbok under barnepass som øker toleransen og gjør mye av lesingen for meg, mens jeg må gjøre andre ting. Hvis jeg hadde lest den på senga er jeg litt usikker på om jeg hadde stått løpet ut. Ikke fordi den er dårlig, men fordi det finnes, om ikke bedre, så ihvertfall mer spennende godsaker, som har kommet i det siste.